Det er unektelig et "ut av komfortsonen"-prosjekt å gå igang med akademisk fostring i min alder. Visst er det kjekt og utviklende, men også temmelig utfordrende. Å lære det akademiske håndverket med skriving, argumentasjon, å kjenne fag- og forskningslitteraturen, metoder og teori er til tider hardt arbeid. Og selv om jeg kan føle at jeg har fått en god ide og mener at jeg har noe viktig på hjertet, så tærer arbeidet med å oppfylle de formelle krava fra akademia fort på selvtilliten underveis. Jeg har ikke alltid følt meg verken smart eller viktig mens jeg har strevd med å klare gjøre alt på den rette måten.
Da er det desto mer gledelig å kunne si at nå, når alle oppgaver er fullført og alle tekster er levert, så føles det bra! Sensuren har ikke falt, så det finnes fortsatt muligheter for at akademia kan komme og utfordre troa igjen. Men jeg føler det jo bra også fordi jeg er fornøyd med det jeg har levert!
Og så kan jeg vende blikket framover og se at forskningsprosjektet jeg håper å få gjennomføre blir stadig mer konkret. Det kan jeg fortelle mer om når flere avtaler er på plass. Men for nå, jeg er ferdig med år én, og det føles bra.
