Så, hvor fort går egentlig utviklingen?

Jeg må innrømme at de mindre oppgavene i studiet og det å få alle godkjenninger knyttet til feltarbeidet i hovedoppgaven på plass tar all tid og fokus nå. Skulle skrevet mer her på bloggen og reflektert mer rundt litteratur jeg leser, det å "forske" (ja, det må stå i anførselstegn fortsatt) og innholdet i oppgaven min.
Men, jeg så dette bildet i Bergen Tidende nylig:

Her er Johan Sognefest med budvogna si, i 1953, og han var den første som fikk gummihjul på sin vogn i Bergen. 1953 er 63 år siden. Min far er 75 år. Jeg er 50.
Det er 26 år siden protokollen for et fungerende, allment tilgjengelig internett ble laget. Google har ikke fylt 20 år enda.
Hvor fort går utviklingen? I dag sier bankene opp ansatte, bortsett fra i IT-avdelingen, hvor de ansetter (en utvikling som sikkert skjer i andre bransjer også). Facebook, Google og andre snur opp ned på mediabildet. "Alt som kan digitaliseres, vil bli digitalisert" er et gammelt mantra (knyttet til Ester Dyson, ca 1994) som er tatt opp igjen i forbindelse med disse utviklingstrekkene sammen med andre fenomener som f.eks. delingsøkonomien (les: Über og Airbnb).

Det som alltid er vanskelig å vite er hva som egentlig er krusninger på historiens hav, og hva som er vannskiller. Men at mange sider av digitaliseringen er kommet for å forandre våre måter å lese, skrive og kommunisere på for godt, er vel rimelig å tro. Og i følge SapirWhorf hypotesen, kan det å lære et nytt språk endre vår verdensforståelse, dvs gi oss verdensforståelsen som ligger i  det nye språket. Neida, jeg kan ikke for mye om disse tingene, har bare sett Arrival...

Men, jeg tror konklusjonen på disse rotete tankene er, at utviklingen går fort. For 63 år siden fikk bybud Sognefest gummihjul på vogna si (trukket av en hest!), som førstemann i Bergen. Jeg bare sier det.

Kildevalg - dilemmaer med kvalitative metoder

Forrige uke var jeg i møte med en aktuell skole hvor jeg kan gjøre feltarbeidet knyttet til min masteroppgave. Jeg fikk treffe rektor, en avdelingsleder og en aktuell lærer å samarbeide med. Det var et møte jeg hadde ventet lenge på å få i stand, fordi jeg egentlig ikke visste om virkeligheten så ut slik jeg forestilte meg den i min forskningsskisse. Hvordan ser den faktiske praksisen med Google Apps for Education (egentlig heter det nå Gsuite for Education...) ut i en virkelig skole? Hvor langt er de kommet med å ta i bruk verktøyene? Er det en, noen få eller alle lærerne som er involvert? Hvordan er den pedagogiske tenkingen, kanskje særlig hos ledelsen, knyttet sammen med implementeringen av verktøyene? Er det nytteverdien (knyttet til effektivisering, organisering, kommunikasjonsflyt osv) eller den pedagogiske verdien av verktøyene som er viktigst?
Og møtet ble en fin og helt nødvendig realitetssjekk for meg. Nå vet jeg mer om hvor landet ligger. Den virkeligheten jeg møtte stilte meg overfor noen nye valg. Det var ikke så mange lærere, viste det seg, som hadde tatt Google sin løsning i bruk på denne skolen. Og av de som hadde det, var flere i permisjon. Den læreren jeg møtte underviste i programfaget "Teknologi og forskningslære", mens jeg nok hadde sett for meg å observere bruken av GAFE (ja da, "GSFE"...) i et fellesfag, fortrinnsvis et språkfag, siden det er min egen faglige bakgrunn.
Lincoln og Guba snakker om "naturalistic inquiry" (NI), som kanskje kan kalles et spesifikt paradigme for kvalitativ metode. NI går lengre enn generell kvalitativ metode-lære gjør (eks Merriam eller Yin eller Creswell) og forutsetter f.eks. "grounded theory" (at teorigrunnlaget for forskningen ikke skal velges på forhånden, men "oppdages" eller "utvikles" etterhvert som en blir kjent med feltet en skal forske på).  Det er en prosess jeg ikke tror masterstudiet har rom for. Men de snakker likevel om at valg av kilder, induktiv dataanalyse (at observsjonen skal lede til teoriutvikling, ikke motsatt), "grounded theory" (teori på bakgrunn av erfaring) og "emergent design" (en stadig videreutvikling av metoden en bruker i forskningen, på grunnlag av erfaringer underveis) må skje i en pågående prosess helt til kildevalg, teori og metode er blitt "riktig". Når en har fått fastlagt alle disse elementene på en uttømmende måte (i lys av det aktuelle forskningsspørsmålet en jobber med), er prosessen ferdig.
Jeg må nå vurdere utvagskriteriene mine på nytt. Jeg må bli kjent med arbeidsmåtene i faget "teknologi og forskningslære"og jeg må se på sammenhengen utvalg, analyse, teori og metode en gang til. Skal jeg gå for å gjøre mine observasjoner i denne klassen? Eller trenger jeg å begynne på nytt med å finne en skole som er villig til å slippe meg til? Jeg skal ha et møte med den aktuelle læreren neste uke for å se på hvordan hans elever jobber med GSFE (yes, klarte det!) i dette faget.

2089 produkter innen læringsteknologi presentert i ett bilde?

Det er vel mer kuriøst enn nyttig, men her er altså resultatet når en Edsurge-medarbeider setter sammen logoene til alle edtech-produktene de har registrert, som altså er 2089 i tallet, til ett bilde... Kilde: blog.chibicode.com

Google, Apple og Microsoft i undervisning - kulturforskjeller?

Jeg er litt nyskjerrig på om disse tre (selvsagt hyperkommersielle!) aktørene har med seg forskjellige kulturer når det kommer til sine brukermiljø. Det begynte med at jeg gjorde meg kjent med Googles GEG-grupper på Google+. Dette er nasjonale forum, som GEG Norway på Google+ som er brukerstyrt, hvor administratorer, ressurspersoner og vanlige lærere deler, spør etter hjelp og kommer med oppdateringer. Gruppene er aktive og kulturen, slik jeg opplever den, kan beskrives som entusiastisk. Hovedvekten er selvsagt på å få ting til å fungere. Men her er også innlegg om f.eks. hvorfor Trondheim kommune valgte Google Apps for Work (som er samme plattformen som Google Apps for Education bygger på).

Apple-brukere ser ut til å ha et lignende miljø i en Facebook-gruppe som heter IPad i skolen.

GEG Norway har 149 medlemmer mens Ipad i skolen har 5885(!) medlemmer (31.8.16).

Microsoft derimot ser ikke ut til å ha et sånt brukerstyrt miljø. Nettsiden Microsoft i Utdanningen har link videre til "Bli med i fellesskapet" og tar deg til en engelskspråklig side som ser sånn ut:

Går du til "Connect with others" må du bla deg forbi fanene som annonserer eksperter og konsulenter du kan gjøre deg nytte av. Under der kan du søke på land eller språk og få opp profiler på f.eks. norske lærere og ressurspersoner. Alt i fancy "tiles"-design, men som så mye annet Microsoft gjør, kronglete og omstendelig. Jeg finner heller ingen direkte "forum" for gjensidig utveksling mellom brukere.

De tre løsningene skiller seg jo også fra hverandre. GAFE er en (i utgangspunktet) rein skybasert programvare-løsning, mens Ipad selvsagt er et fysisk verktøy, men med Itunes Edu som programvare-miljø. Office 365 er en også programvare-pakke, men Microsoft kommer fra en bedriftskultur og definitivt fra en posisjon av å være den dominerende aktøren i en mannsalder, og den entusiasmen en kan finne rundt de to andre løsningene er det i hvert fall ikke lett å finne uttrykt på nettet.

Øvelse 2 i måloppnåelse - refleksjon og analyse av digitale verktøys plass

Studieplanen for Master i IKT i læring har videre disse målsetninger for studiet:
Studentane skal

• tileigna seg kunnskap i vitskapsteori og forskingsmetodar og få teoretisk og praktisk erfaring med både forsking og utviklingsarbeid 
• utvikla endringskompetanse for arbeid med digitale verktøy 
• utvikla evne til kritisk refleksjon og analyse av dei digitale verktøya sin plass i undervisning og opplæring 

Det første punktet her er jo hovedfokuset i andre året som jeg har tatt fatt på nå. Jeg er litt usikker på hvor praktisk erfaring i utviklingsarbeid kommer inn i studiet. Jeg er også usikker på hvordan jeg har utviklet endringskompetanse i dette studiet. Jeg kjenner ikke igjen disse punktene som eksplisitte fokus, men kanskje skolen mener at jeg får en slik type kompetanse gjennom helheten av stoffet vi jobber med. Men det vil uansett ikke være enkelt for meg å peke på at eller hvordan jeg har nådd denne målsetningen, som vel er noe av poenget med eksplisitte målsetninger...

Det siste punktet er det tydeligste for meg. Refleksjon og analyse av digitale verktøys plass i undervisning og opplæring har vært en stor del av det første året på studiet. Og egentlig går det mye inn i det forrige jeg skrev, om kunnskap og innsikt i sentrale pedagogiske spørsmål som gir perspektiv på bruk av digitale verktøy. Jeg leste nettopp en interessant artikkel fra Edsurge om hvordan administratorer (på norsk er det vel rektorer og kommune-/fylkesskoleadministrasjon) kan orientere seg i flommen av læringsteknologi (edtech). Og at dette er en ny virkelighet som har oppstått de siste fem årene (artikkelen er skrevet ut fra amerikanske forhold). Så denne kompetansen, kritisk refleksjon og analyse av verktøyene sin plass, er superrelevant og superviktig.

Likevel må jeg si at min kritiske refleksjon, så langt jeg måtte ha kommet i denne prosessen, ikke har gjort meg generelt teknologikritisk. Jeg liker Dede sin kommentar i forordet til boka Handbook of Research on Technology Tools:

The chapters in this book demonstrate that new tools and media can be very helpful to many teachers who would otherwise struggle to provide these kinds of instruction for deeper learning (Dede, 2014). By analogy, imagine that you wish to visit a friend 20 miles away. You could walk (and some people would prefer to do so), but it would be much easier to use a bicycle, and it would be far easier still to use a car. In short, teachers who wish to prepare their students for the real world, as well as for further academics, don't have to use educational technology; they may prefer to walk. Realistically, however, many, if not most, teachers will be hard-pressed to get from industrial-style instruction to deeper learning without the vehicles of digital tools, media, and experiences.

Jeg tror at "You may prefer to walk" er et sitat jeg kan komme til å bruke selv framover...

En øvelse i måloppnåelse - har jeg fått kunnskap og innsikt som gir perspektiv?

Første året på masteren har vært intensivt, som jeg skrev kort om i forrige post. Jeg har børstet støv av og utdypet kunnskapen min om sentrale pedagogiske tenkere og retninger innen læringspsykologi. Samtidig har vi blitt introdusert for nye viktige stemmer i feltet IKT og læring. Og så går det selvsagt mange tråder fra de nye stemmene til de sentrale pedagogiske tenkerne.
Samtidig har jeg forsøkt å finne en plattform for meg selv i verden slik den er nå med en intenst voksende digitalisering som ingen helt vet hva gjør med oss i det lange løp. Å stå midt i omveltningen og forsøke å gjøre en fornuftig beskrivelse (og kanskje peke på en vei videre) er slettes ikke lett. Hørte nylig at Bill Gates i 1994(?) ikke trodde at internett ville bli for alle. Samtidig leste jeg en artikkel fra 1991 av Mark Weiser, en sjefsutvikler hos Xerox, som beskrev en digital framtid som fortsatt virker visjonær og sannsynlig ut fra dagens teknologi, 25 år senere.

For å se litt tilbake på innholdet i året som er gått gikk jeg til målsetningene i fagplanen for IKT i læring hos HSH. I alt inneholder studieplanen fire overordnede målsetninger og tre for den teknologiske fordypningen jeg har valgt. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom hvert av punktene og kanskje både gi meg selv og HSH en vurdering etter halvgått løp?

Målsetning nummer 1: kunnskap og innsikt som gir perspektiv

• Studentene skal tilegne seg kunnskap og innsikt i sentrale pedagogiske spørsmål som gir perspektiv på bruk av digitale verktøy 

Dette første punktet stemmer godt med det jeg kanskje sitter klarest igjen med etter dette året: pedagogiske perspektiv på bruk av digitale verktøy. Og på en interessant måte er denne læringen blitt forsterket gjennom arbeidet med akademisk skriving, hvor nettopp det å ha bevissthet om og å kunne redegjøre for sitt teoretiske utgangspunkt er så sentralt. Jeg er blitt mye mer bevisst på at hvor en kommer fra (læringsfilosofisk og -teoretisk) og hvordan en ser for seg hva resultatet skal bli, er så fullstendig avgjørende. Hvilke grep, metoder eller bruk av teknologi en så velger, vil være underordnet. Hvor en kommer fra og hvor en vil, bør for det første være de definerende faktorene uansett virkemidler, og vil for det andre i stor grad avgjøre vurderingen av om valgte metode eller teknologi er hensiktsmessig.

Det er nå over 15 år siden jeg var lærer i grunnskolen selv, men ett av minnene mine fra årene jeg fikk ha der var at de fleste lærere er veldig praktisk orienterte. Faglig oppdatering i form av nye metoder, var veldig populært. Forelesninger om læringsteori, var ikke populært. (Husker denne stakkars kollegaen som hadde fått ta et videreutdanningskurs mot at hun en gang i måneden delte den nye kunnskapen med resten av kollegiet. Det var veeldig lange 45 minutter med teoriforelesning, sikkert både for henne og for oss...) Det er heller ikke vanskelig å forstå at det blir slik. Likevel blir praksis, og enda mer å skulle vurdere ny praksis, uten teoretisk forankring hengende i løse luften. Med det mener jeg ikke at lærere flest ikke har en teoretisk forankring, for det tror jeg de har. Men jeg tror den ofte er uutalt og kanskje et produkt av verdier, idealer, teorier og praksiserfaring som kommer mange steder fra. Jeg har sans for Krumsviks formulering i "Å være digital i alle fag" (Otnes 2009), hvor han snakker om lærerens allerede eksisterende "praksisteori, folk pedagogy, “artistic connoisseurship” basert på eklektisk teorival, læreplanar, skulekultur, pedagogisk credo, røynsle og teknologisyn". Det er en flott munnfull fordi den peker på det som allerede eksisterer av teoribase hos praktiserende lærere og gir denne også en viss anerkjennelse gjennom begreper som f.eks. "artistic connoisseurship" og "pedagogisk credo". Men bevisstheten om hva som styrer meg nå, hvorfor jeg mener det er rett å velge som jeg gjør og hva jeg forventer det skal bære slags frukt i/for elevene, den tror jeg kan bli uklar for mange.
Pedagogikk er en lite eksakt vitenskap. Se for eksempel på forskjellige didaktiske modeller, hvor mange faktorer som hører med i bildet når læring skal foregå i en skolesetting. Relasjonsmodellen, som er mye brukt i norsk lærerutdanning har med læringsmål, (faglig) innhold, metode, rammefaktorer (organisatoriske, økonomiske, konstitusjonelle, fysiske, sosiale m.m.m.), lærer-/elevforutsetninger og vurderingsformer. Og så kan du gå på mikronivå og snakke om hva som gir en elev best forutsetning for læring, som søvn, kosthold, sosial bakgrunn, trivsel, trygghet, selvfølelse osv. Og det samme hos læreren. Et steg opp så kommer faktorene på den enkelte skolen og videre på et nasjonalt plan. Hvordan vi nå for eksempel er under et "måle og veie"-regime, som ikke kommer fra pedagogikken eller skolefronten først og fremst, men som er et rådende paradigme på veldig overordnet nivå. Men skolen er ikke en vernet sone, tvert imot er det en sentral politisk arena hvor slike strømninger kan slå temmelig kraftig inn.
Men altså, jeg gir HSH og meg selv godkjent på at innsikt i "kunnskap og innsikt i sentrale pedagogiske spørsmål som gir perspektiv på bruk av digitale verktøy" har vært et hovedperspektiv første året av dette masterprogrammet.

Første år på masterstudiet er fullført -og det føles bra!

Det er unektelig et "ut av komfortsonen"-prosjekt å gå igang med akademisk fostring i min alder. Visst er det kjekt og utviklende, men også temmelig utfordrende. Å lære det akademiske håndverket med skriving, argumentasjon, å kjenne fag- og forskningslitteraturen, metoder og teori er til tider hardt arbeid. Og selv om jeg kan føle at jeg har fått en god ide og mener at jeg har noe viktig på hjertet, så tærer arbeidet med å oppfylle de formelle krava fra akademia fort på selvtilliten underveis. Jeg har ikke alltid følt meg verken smart eller viktig mens jeg har strevd med å klare gjøre alt på den rette måten.
Da er det desto mer gledelig å kunne si at nå, når alle oppgaver er fullført og alle tekster er levert, så føles det bra! Sensuren har ikke falt, så det finnes fortsatt muligheter for at akademia kan komme og utfordre troa igjen. Men jeg føler det jo bra også fordi jeg er fornøyd med det jeg har levert!
Og så kan jeg vende blikket framover og se at forskningsprosjektet jeg håper å få gjennomføre blir stadig mer konkret. Det kan jeg fortelle mer om når flere avtaler er på plass. Men for nå, jeg er ferdig med år én, og det føles bra.